Konsulentavtale – mal

Presentasjon

En konsulentavtale (tjenesteavtale) regulerer et oppdragsforhold der en selvstendig næringsdrivende konsulent utfører bestemte tjenester for en oppdragsgiver mot vederlag, uten å være ansatt hos oppdragsgiveren. Avtalen fastsetter oppdragets omfang, honorar, varighet, eiendomsrett til leveranser og ansvarsbegrensninger. Rettslig grunnlag: Norge har ingen samlet lovregulering av konsulent- eller tjenesteoppdragsavtaler mellom næringsdrivende — verken kjøpsloven eller forbrukerkjøpsloven passer direkte, siden de gjelder salg av ting, ikke tjenesteytelser av denne typen. Avtalen reguleres derfor primært av alminnelig avtalerett, herunder avtaleloven (lov 31. mai 1918 nr. 4), samt ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper om lojalitet, mislighold og erstatning. Det betyr at partenes rettigheter og plikter i stor grad følger av det som faktisk er avtalt — presisjon i kontraktsteksten er derfor avgjørende. Den sentrale rettslige utfordringen: grensen mot arbeidsforhold. Uavhengig av hva avtalen kalles, kan en konsulent som reelt sett fungerer som arbeidstaker bli omklassifisert som ansatt etter arbeidsmiljøloven (lov 17. juni 2005 nr. 62), med de rettigheter (herunder stillingsvern, ferie, sykepenger gjennom arbeidsgiver) dette medfører. Domstolene og forvaltningen legger vekt på en helhetsvurdering av flere momenter, blant annet: (i) om oppdragsgiver har instruksjonsmyndighet over hvordan, når og hvor arbeidet utføres, (ii) om konsulenten bærer selvstendig økonomisk risiko for oppdraget (fakturerer for eget firma, kan gå med tap), (iii) om konsulenten benytter egne driftsmidler (eget utstyr, eget kontor, egen programvare) fremfor oppdragsgivers, (iv) om konsulenten kan ta oppdrag for andre kunder samtidig, og (v) om oppdraget er tidsavgrenset og resultatorientert fremfor løpende og tidsbestemt som en ordinær stilling. Jo flere av disse momentene som peker mot avhengighet av oppdragsgiver, desto større er risikoen for at forholdet reelt sett anses som et ansettelsesforhold, med tilhørende konsekvenser for skatt, trygd og arbeidsrettslig vern. Når brukes avtalen: ved kjøp av spesialisttjenester fra en selvstendig næringsdrivende eller et konsulentselskap — IT-utvikling, rådgivning, markedsføring, prosjektledelse eller lignende — der partene ønsker et oppdragsforhold og ikke et ansettelsesforhold. Parter: oppdragsgiver (kjøper av tjenesten) og konsulenten (den selvstendig næringsdrivende leverandøren av tjenesten). Sentrale bestemmelser: beskrivelse av oppdraget og leveranser, honorar og faktureringsvilkår, varighet og oppsigelse, immaterielle rettigheter til leveransene, taushetsplikt, ansvarsbegrensning, og en uttrykkelig bekreftelse av at konsulenten opptrer som selvstendig næringsdrivende og ikke som arbeidstaker. Vanlige feil: å utforme avtalen slik at oppdragsgiver i praksis detaljstyrer konsulentens arbeidstid og arbeidsmåte (noe som trekker mot arbeidsforhold), å unnlate å regulere eiendomsretten til det konsulenten utvikler, og å tro at avtalens tittel alene er avgjørende for den rettslige klassifiseringen av forholdet.