Gjensidig taushetserklæring – mal

Presentasjon

En gjensidig taushetserklæring (NDA – Non-Disclosure Agreement) er en avtale der to parter forplikter seg til å bevare taushet om konfidensielle opplysninger de utveksler seg imellom, for eksempel i forbindelse med forhandlinger, et potensielt samarbeid, en due diligence-prosess eller utvikling av et felles prosjekt. I motsetning til en ensidig NDA forplikter en gjensidig erklæring begge parter likt, ettersom begge kan komme til å dele sensitiv informasjon med hverandre. Rettslig grunnlag: taushetserklæringen er i utgangspunktet en ordinær avtale regulert av alminnelig avtalerett, herunder avtaleloven (lov 31. mai 1918 nr. 4). Partene står i stor grad fritt til å avtale hva som skal regnes som konfidensiell informasjon, varigheten av taushetsplikten, og hvilke konsekvenser brudd skal medføre. I tillegg til den kontraktsrettslige reguleringen gir lov om vern av forretningshemmeligheter (lov 27. mars 2020 nr. 15) et eget lovbestemt vern for opplysninger som oppfyller lovens vilkår for å utgjøre en forretningshemmelighet (hemmelig, har kommersiell verdi som følge av hemmeligholdet, og er gjenstand for rimelige tiltak for å holdes hemmelig). Denne loven gjennomfører EUs direktiv om forretningshemmeligheter (2016/943) og gir grunnlag for sanksjoner som forbud, erstatning og tilbakekall selv uten en skriftlig avtale — men en skriftlig taushetserklæring styrker beviskraften betydelig og gjør det enklere å dokumentere hva som faktisk ble utlevert, når, og under hvilke forutsetninger. Når brukes en gjensidig taushetserklæring: forut for forretningsforhandlinger, ved vurdering av et potensielt oppkjøp eller samarbeid, ved deling av forretningsplaner, kundelister, tekniske spesifikasjoner, kildekode eller annen sensitiv informasjon mellom to virksomheter som begge risikerer å avsløre egne hemmeligheter. Parter: to virksomheter (eller en virksomhet og en enkeltperson) som gjensidig skal dele konfidensiell informasjon med hverandre. Sentrale bestemmelser: definisjon av hva som utgjør konfidensiell informasjon, unntak fra taushetsplikten (offentlig kjent informasjon, informasjon mottakeren allerede besatt, informasjon som må utleveres etter lovpålagt plikt), varighet av taushetsplikten (også etter avtalens opphør), forbud mot bruk av informasjonen til andre formål enn det avtalte, og konsekvenser ved brudd. Vanlige feil: å definere konfidensiell informasjon for vidt eller for vagt (noe som svekker håndhevbarheten), å glemme å regulere varigheten av taushetsplikten etter at samarbeidet eventuelt avsluttes, og å utelate en bestemmelse om hva som skal skje med utlevert materiale (retur eller sletting) dersom partene ikke går videre med samarbeidet.